Utdrag fra Tor Edvin Dahl: Spillenes verden ISBN 82-504-0689-3
© 1984 Grøndahl & Søn Forlag A.s
Forhandlingsspillet
Foto: Frits Solvang.
Den første verdenskrig raser. Men hvem allierer seg med hvem? Hvem støtter et angrep mot
Tyskland - og hva slags planer har russerne? Dette er spillet for hensynsløse og utspekulerte
diplomater, folk som virkelig vet når det lønner seg å komme med tomme løfter . . .
Spillet er, selvfølgelig, Diplomacy. Etter forfatterens ringe mening det beste brettspillet som
er utviklet i det tyvende århundre.
[NB! Begynnelsen er en overgang fra avsnittet om "Escape From Colditz".]
Hvorvidt man liker et slikt spill eller ikke, avhenger av flere ting. Jeg forstår godt dem som
synes det er ubehagelig, eller kanskje til og med umoralsk å «leke» med en så alvorlig, og
tragisk, del av vår nære fortid. Men spillet er ikke trening, verken i å flykte fra fengsler
eller fange rømlinger. Det gjør noe i og for seg kjent (den annen verdenskrig og de tyske
fangeleirene) levende. Det gjør gode bøker om det samme emnet, men Escape from Colditz har en
helt enestående dimensjon, det lar meg og de andre spillerne gå inn i denne virkeligheten, prøve
den ut, føle hvordan det må ha vært, kjenne opphisselsen når sjansene til flukt økte, kjenne
fortvilelsen når planene ble avskåret.
Hva er galt i medlevelsen? Hvorfor skal vi ikke få muligheten til å bli kjent med vårt eget
følelsesliv, våre egne reaksjonsmønstre?
Spillet som bedre enn noe annet gir sjansen for det, og som lar oss oppdage sider vi kanskje
ikke vet hvordan vi skal håndtere, er Diplomacy.
Diplomacy er en internasjonal spillsuksess. Siden det ble oppfunnet en gang midt på
femti-tallet, har det gått «sin seiersgang over hele verden», som det heter. Dog ikke til
Norge (takket være N.W. Damm & Søn?). Brettet er Europa slik det så ut ved utbruddet av første
verdenskrig. Den nordlige delen av Afrika er med, samt Armenia, Ankara, Syria og det meste av
det gamle Russland. Hver av spillerne har noen ganske få brikker, og det helt banale målet er å
få flere brikker og kontrollere så store deler av Europa som mulig. Kort sagt: Vinne første
verdenskrig.
Verre er det ikke. Flyttene er ikke så oppsiktsvekkende, men går fra felt til felt, og den
sterkeste vinner. Det enestående, og det ustoppelig fascinerende, er at ingen av de syv
spillerne (det bør være syv, i hvert fall flere enn to) kan vinne alene. Støtte og samarbeid
fra en eller flere av medspillerne er nødvendig. Men målet er én seierherre!
Diplomacy kan studeres, sånn med den nøkterne avstand, som en demonstrasjon av det politiske og
diplomatiske spillet, med kortvarige og langvarige allianser og deres politiske og militære
konsekvenser. To spill blir aldri like (ikke nesten like, en gang), men mange spill
demonstrerer sider ved det faktiske forløp. Vi kan se hvorfor Østerrike-Ungarn, som kan synes
så sterkt, blir knust under spillets gang, og hvorfor Russland, som er så desidert det mektigste
riket, enormt i utstrekning, ofte blir skjøvet ut over sidelinjen og ikke får spille den
avgjørende rollen i krigen.
Men det langt mer fascinerende er alliansenes og forræderiets mekanismer. For de diplomatiske
forhandlingene som er kjernen i spillet, foregår uten bruk av abstrakt regelverk. Den enkelte
spiller kan henvende seg til de andre spillerne nøyaktig slik det passer ham/henne. Det kan
inngåes skriftlige og muntlige avtaler, det kan gis konkrete løfter. Det kan gjøres i alles
påhør eller i et fortrolig hjørne av rommet, og det kan gjelde for en eller flere spilleomganger.
Men - og dette er det store MEN - når spillerne setter seg tilbake til bordet og forhandlingene
er over, kan hver enkelt, fritt og uten å være forpliktet av verken skriftlige eller muntlige
avtaler, gjøre sine flytt.
Vil den største forræderen vinne? Nei, eller i hvert fall: Sjelden. Den som lover mest og ikke
holder sine løfter, mister fort tilliten. Det går en vanskelig farbar vei mellom trofasthet og
behendighet: Løfter bør holdes inntil noe annet lønner seg mer!
Spillet blir personlig uten at spillegrensene overskrides. Det er gitt at alle ønsker å vinne,
det må godtas at man svikter. Men vår evne til å vinne tillit, og det vanskelige i å bevare
vennskap, avsløres. Det enhver bør tenke over, og tenkingen bør være nøktern og skje etter at
man har forhandlet ferdig, men før man bestemmer seg for sine flytt (de skrives ut i hemmelighet,
på små ordrelapper som leveres til spillelederen), er hvorvidt de man har inngått alliansene med,
virkelig ser fordeler sterke nok i denne alliansen, eller om de vil bli drevet av andre
forpliktelser. Og den mest avgjørende av alle forpliktelser er, selvfølgelig: Den en føler
overfor seg selv.
Om et spill som Diplomacy kan man si to ting: Det forteller noe sant: Sånn foregår det politiske
spill. Det er kynisk, det dreier seg om makt, løfter er løfter og holdes ikke alltid.
Men også: Spillet forkynner en ideologi, en livsholdning, en kynisme. Spillerne trenes opp til
å vise fasader, innsmigre seg, overtale, lure, utmanøvrere. Og det uten et spillverks abstrakte
sider. Her går det på det menneskelige, det personlige løs!
Ja. Jo. Kanskje. Hva skal jeg si? Jeg har spilt Diplomacy med folk jeg har likt, og med folk
jeg ikke har følt så mye for. Jeg har oppdaget (og det syntes jeg i grunnen var nyttig) sider
ved dem jeg ikke hadde vært oppmerksom på tidligere. Jeg har ikke mistet noen venner, jeg har
ikke begynt å tenke (tror jeg) mer negativt om noen av dem, tvert imot har det bedrede kjennskap
skapt et bedre vennskap.
Men det kan selvfølgelig være fordi jeg er et så praktfullt menneske, som tar alt i beste
mening. Ikke at jeg tror på en sånn forklaring, men de som mener at Diplomacy er et forferdelig
spill som barn bør beskyttes mot og norske butikker bør holde seg for gode til å selge, et
spill som bare er uttrykk for kynisk profittjakt, ja, de vil muligens føle seg tvunget til å
mene akkurat det.
Tor Edvin Dahls offisielle hjemmeside.
|
